fredag 24. september 2010

Oppgave 3 Gjengangere av Henrik Ibsen



 Analyse

Jeg har lest Henrik Ibsens bok Gjengangere. Boken blir beskrevet som en ”Familie tragedie fra skyggens dal”. Dramaet er i tre akter og stykket ble utgitt i 1891. Gjengangere ble skrevet i realismen og naturalismen, og med dette stykket satt han fokus på emner som man da ikke snakket om og dette skapte mye problemer.
Boken handler om at Fru Alving bærer på en hemmelighet om hennes avdøde ektemann herr Alving. Ibsens retroperspektive teknikk handlet ofte om at fortiden kommer igjen bit for bit via samtaler. Og at en person fra fortiden kommer og setter lys på gamle fortrengte hemmeligheter.

Fru Alving er enke etter kaptein og kammersherre Alving. Hun levde et ulykkelig ekteskap og sendte sin sønn Osvald bort da han var syv år for å skjerme han mot sin far. Alkohol og prostitusjon var et stort problem for Herr Alving. Han fremstod som en vellykket og vennelig mann, men han var et mareritt mot sin kone Helene. Etter bare et år rømte hun til Pastor Manders, men han sa hun måtte bli hos sin mann siden det var det man gjorde på den tiden, så han ville ikke lage noe skandale, men han dømte henne for det hun gjorde fordi kvinnen skulle bli hos sin mann uansett hva. Han mente da at hun var en fallen kvinne ettersom hun gjorde det hun gjorde.

”Minnes De at De efter knapt et års ekteskap sto på avgrunnens ytterste rand? At De forlot Deres hus og hjem, - at De flyktet fra Deres mann; - ja, fru Alving, flyktet, flyktet, og nektet å vende tilbake til ham, så meget han enn tryglet og ba Dem om det?” (side 27-28).

 Hun drar tilbake til Herr Alving for å prøve å holde ryktet til mannen så godt som mulig. De får sønnen Osvald, men tjenestepiken Johanne kommer også inn i bilde. Herr Alving klarte ikke å gi slipp på sitt vellystende liv og gjør tjenestepiken Johanne gravid. Fru Alving føler et ansvar ovenfor Herr Alvings uekte barn Regine og tar henne til seg, og hun blir tjenestepike. Osvald har et godt øye til Regine uten å vite at hun er hans halvsøster. Fru Alving er redd for at sønnen har falt i farens fotspor.
 Etter et 19 års langt ekteskap mellom Herr og Fru Alving dør han av syfilis, Osvald flytter da til Paris og blir maler. Fru Alving bruker de pengene hun arvet etter mannen til å opprette et barnehjem. Pastor Manders hjelper henne med dette prosjektet, men han klarer å overtale henne til å ikke forsikre det, og barnehjemmet brenner ned. Han trodde at Gud ikke ville la det skje noe med dette huset, men siden det gjorde det tror Fru Alving at det har noe å gjøre med at det var Herr Alving sine penger og at det var straffen for hans oppførsel. Pastoren er redd for sitt rykte etter brannen, men han avtaler med snekker Engstrand at han skal ta på seg skylden. Osvald forteller senere at han har syfilis. Han vil ikke bli liggende som en pleieassistent og håper at Regine vil hjelpe han med å ta sitt liv når sykdommen blir ille nok. Han får vite sannheten om faren, som han hadde sett opp til, og tror han har arvet sykdommen av han.

Regines stemme(hvast men hviskende)
Osvald da! Er du gal! Slipp meg!
Fru Alving (farer sammen i redsel)
Ah -!
(Hun stirrer som i villeste mot den halvåpne døren. Osvald høres hoste og nynne der inne. En flaske trekkes opp)
Pastor Manders (opprørt)
Men hva er da dette for noe! Hva er dette, fru Alving?
Fru Alving (hest)
Gjengangere. Paret fra blomsterværelset -  går igjen.
Pastor Manders
Hva sier De! Regine -? Er hun -?
Fru Alving
Ja. Kom. Ikke et ord -!
(side 55)

Dette sitatet fra boken er veldig viktig, for dette er vendepunktet. Sannheten om Regine kommer fram. Det er også viktig fordi Helene Alving beskriver de som gjengangere som er tittelen på boken til Ibsen. Hun mener at Osvald og Regine er gjengangere etter Herr Alving og tjenestepiken Johanne.

Stykket er et oppklaringsdrama. Dette er fordi vi vet veldig lite når hele handlingen starter, og vi får innformasjon gjennom hele stykket. Vi får ikke vite alt før dramaet går mot slutten, og da stiger spenningen samtidig som hele dramaet blir oppklart. Han viser at den perfekte overflaten kan være bygget på løgner og bedrag.

Dramaet hans er samfunnskritisk, han skriver om alkohol, uekte barn, intriger, utroskap og prostitusjon. På denne tiden var slike temaer tabulagt og man snakket ikke om dette. Han hadde en annen måte å skrive på for hans tid og han skapte en helt ny realistisk holdning hos enkeltpersoner. Han skapte et nytt syn hos alle med sine dramaer om folks hjem og deres problemer. Dette var vågalt og ekstremt for man hadde ikke noe å gjøre med andres familieproblemer, alt dette lå under overflaten.
På den tiden var det viktig å gi inntrykk av velstand og suksess. Dette var viktig fordi man kunne bli utstøtt av bekjente og naboer hvis sannheten kom fram. Man spilte skuespill ovenfor hverandre fordi fasaden var alt.

Kvinnenes opprør som han også skrev om var da helt uakseptabelt. Ibsen klarte å få frem løgner og folk følte skam over seg selv, dette var grunnen til at folk mente dette var vågalt. Disse følelsene og handlingene Ibsen skrev om mente folk var personlig. Og Ibsen store spørsmål og meningen bak mange av hans verker var:
 ”Hva vil det si å være seg selv?”.

Typisk for de realistiske forfatterne var at handlingen dreide seg om en borgelig familie. Det vil si rike familier. Man kan se i Gjengangere at Ibsen har latt handlingen utspille seg i en borgelig familie, hvor kvinnen var gift standsmessig.
Forfatterne som skrev i denne tiden kjente dette miljøet best og det er derfor mange skrev borgelige dramaer. Borgerskapet hadde makt og rikdom, og de hadde troen på framskritt og utvikling. Men det forfatterne også gjorde var at de avslørte borgerskapets hemmeligheter fra fortiden, som man kan se i Ibsens verk. Borgerskapet var også de som gikk i teater så hensikten var at de skulle se seg selv i stykkene.

Kilder: